Autorisasjon: Hensynet til pasienten må komme først

Hvis vi skal unne oss helse- og omsorgstjenester på samme nivå som i dag, vil vi trenge mye helsepersonell i årene framover. Hvorfor hører vi da stadig om helsepersonell med utdanning fra utlandet som ikke får autorisasjon i Norge?

Det kan virke både bortkastet for samfunnet og urettferdig for individet når en som har brukt flere år på en etterspurt utdanning må gjennom en kamp mot byråkratiet, og likevel ikke får jobbe som helsepersonell i Norge.

Når autorisasjonsfeltet blir framstilt i pressen, faller gjerne pasienten utenfor bildet. Det kommer ikke fram at formålet med autorisasjonsordningene er å trygge norske pasienters sikkerhet og å skape forutsigbarhet for hva man skal forvente av helsepersonell med en bestemt yrkestittel.

Norge har en sterkt desentralisert helsetjeneste, og helsepersonell må mange steder bære et stort ansvar alene. Pasientene skal ha full tillit til at det helsepersonellet de møter overalt i helsevesenet har nødvendig kompetanse, enten det er en sykepleier alene på vakt i hjemmesykepleien i Finnmark, eller en som deltar i et kirurgisk team på Rikshospitalet.

Samtidig er det et mål å utnytte den kompetansen vi har tilgjengelig best mulig. Det inkluderer også å utnytte de ressursene som utenlandskutdannet personell kan utgjøre for det norske helsevesenet. Disse to oppgavene, pasientenes sikkerhet og utnyttelse av kompetanseressurser, kan noen ganger komme i konflikt med hverandre. Da er vår jobb å la hensynet til pasientsikkerheten komme først.

5 000 autorisasjoner i året Vi autoriserer ca. 5000personer med helsefaglig utdanning fra utlandet hvert år. Av disse er ca. 1000 norske statsborgere som har tatt en utdanning i utlandet, og ca. 4000 er utlendinger med utenlandsk utdanning og ønske om å jobbe i Norge. Av alle autorisasjonssøkere med utenlandsk utdanning får mellom 10 og 30 % avslag på søknaden sin. En del av disse kan bygge på utdannelsen sin, f.eks. med praksis i Norge, og få autorisasjon senere.

For å få norsk autorisasjon sier regelverket at utdanningen skal være jevngod med en tilsvarende norsk utdanning, eller at man på annen måte kan dokumentere nødvendig kompetanse. I tillegg har vi innen EØS blitt enige om et enklere regelverk for at arbeidskraften skal kunne flyte lettere mellom landene.

Jevngodhetsvurderingene våre er ikke slik som det av og til blir framstilt, at vi setter oss på vår høye hest og sier at de norske utdanningene er best i verden. Men det er de norske utdanningene som er tilpasset det norske helsesystemet. Derfor er det også de norske utdanningene vi må måle opp mot når vi skal vurdere hvordan ulike utenlandske utdanninger skal få innpass i de norske helsetjenestene.

Forhåndsgodkjenning Mange har spurt om vi ikke bare kan forhåndsgodkjenne de utenlandske utdanningene, slik at studenter som reiser til utlandet kan vite før de reiser at de vil få norsk autorisasjon. Det finnes om lag 25 000 utdanningsinstitusjoner som utdanner helsepersonell rundt i verden. Hvert land har ulike utdanningssystemer og ulike helsesystemer. Alt dette er i konstant utvikling og forandring, og det er også de norske utdanningene og helsevesenet.

I dette enorme mangfoldet av utdanninger, helsesystemer, regler og krav som i tillegg er i bevegelse, skal vi saksbehandle autorisasjonssøknadene, og da er det ikke mulig å gi en bindende forhåndsgodkjenning. Vi er nødt til å behandle søknadene ut i fra den virkeligheten som gjelder på tidspunktet man søker om autorisasjon, etter endt utdanning. Denne virkeligheten kan være annerledes enn da studenten begynte på utdanningen, ofte fem-seks år tidligere.

Vi har en god dialog med ANSA, Lånekassen og andre aktører om informasjon til norske utenlandsstudenter, og vårt råd til norske studenter som vil til EØS-land er å undersøke hva slags autorisasjonsstatus og yrkesutøvelse utdanningen gir rett til i studielandet før de velger.

Behov for helsepersonell i Norge Den norske helsetjenesten trenger det personellet som kommer hit med utdanning fra utlandet. For noen yrkesgrupper er utdanningskapasiteten i Norge for lav. Vi utdanner i dag f.eks. færre leger, helsefagarbeidere og sykepleiere enn det vi trenger. Leger har vi likevel god tilgang på i Norge, blant annet fordi mange nordmenn velger å studere medisin i utlandet.

Mange norske studenter reiser også til land i Europa for å utdanne seg til tannlege, selv om det er en yrkesgruppe vi har god dekning på i Norge. Tannpleier derimot, som det er mangel på, er det nesten ingen nordmenn som utdanner seg til i utlandet.

Det er altså ikke noe samsvar mellom hvilke personellgrupper vi har behov for og hvilke utdanninger nordmenn velger å ta i utlandet. Utdanningsmarkedet i land som Polen, Ungarn og Tsjekkia oppretter naturlig nok ikke sine studietilbud ut fra hva det norske helsevesenet har behov for, men ut fra hva studentene vil betale for. Dersom vi øker utdanningskapasiteten på helseutdanningene i Norge, kan vi trolig være bedre rustet til å få dekket behovene vi vil ha for helsepersonell i fremtiden.

Helsepersonell med utenlandsk utdanning og erfaring fra andre systemer og andre måter å jobbe på kan gi viktige bidrag til nytenking og innovasjon i det norske helsevesenet. Det er derfor ønskelig at en andel av personellet i Norge skal ha bakgrunn fra utlandet. Om lag 60 % alle leger som i dag autoriseres i Norge har utdanning fra et annet land, og de siste årene har 20-40 % av alle sykepleierautorisasjoner blitt gitt til sykepleiere med utdanning fra utenfor Norge. Det er altså mye å gå på før det norske helsevesenet vil stagnere i et faglig vakuum.

Trygghet og forutsigbarhet for pasientene må komme først, og da må vi sammenligne utenlandske utdanninger med de norske – fordi de er tilpasset de norske helsetjenestene.

Share Button

Legg igjen en kommentar