Botha – Sør-Afrikas «overgangspingvin»

Hans navn var egentlig Roelof Frederik Botha. Men han fikk kallenavnet «Pik», som er en forkortelse for «pikkewyn», altså pingvin, fordi han liknet denne fuglen når han kom i svart dress. Han var ikke i slekt med tidligere statsminister og tidligere president Pieter Willem Botha, som han tjente som utenriksminister.

Botha var utdannet advokat som gikk til diplomatiet, hvor han begynte sin tjeneste i 1953 i Sverige og deretter i Vest-Tyskland. Han ble utnevnt til landets FN-ambassadør, som han var fra 1966 til 1974. Bare en måned etter utnevnelsen, ble Sør-Afrika utestengt fra FNs hovedforsamling, men ikke fra FN. Han fikk da erfaring med verdens voksende avsky for raseskille-politikken i hjemlandet. I 1974 ble han utnevnt til ambassadør til USA.

Botha gikk inn i sørafrikansk politikk for det regjerende Nasjonalpartiet (NP), og ble utenriksminister under statsminister Balthazar Johannes «B. J.» Vorster i 1977. Året etter forsøkte han å bli partiets leder, men han mislyktes og støttet i stedet Pieter Willem Botha.

Innad i regimet og i partiet var «Pik» Botha regnet for en liberaler. Han hadde sans for å skape drama. I 1985 var han med på å utarbeide en tale om visse reformer og et opplegg for å løslate den politiske fangen Nelson Mandela, men utkastet ble stanset av den andre Botha. 1986 vakte han raseri blant partifellene da han sa at Sør-Afrika en dag kan få en svart president, så lenge det hvite mindretallet fikk visse garantier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som utenriksminister ledet han forhandlingene med Angola og Cuba om å trekke Sør-Afrika ut av Namibia. Da denne fredsavtalen skulle undertegnes og Namibia erklæres uavhengig i FN i desember 1988, skulle Botha og 22 andre fra Sør-Afrika dra fra London til New York med Pan Am rute PA103. Men i siste liten avbestilte Botha og seks andre for å ta et tidligere fly. Dermed unngikk de å være om bord i det flyet som ble bombet og styrtet over Lockerbie i Skottland.

Botha fortsatte som utenriksminister under Frederik Willem de Klerk 1989 til 1994. Som kjent fikk Mandela og de Klerk Nobels Fredspris i 1993 for avvikling av raseskillet og overgangen til demokrati. Botha hadde håpt å fortsette som utenriksminister i Mandelas nasjonale samlingsregjering fra 1994, men han ble i stedet statsråd for energi og mineraler. Da de Klerk i 1996 trakk NP ut av Mandelas samlingsregjering, gikk Botha ut av politikken.

I 1997 beklaget han overfor Sannhetskommisjonen de overgrepene som hadde skjedd under apartheid-regimet. Han beklaget at han ikke hadde gjort mer for å få en slutt på det institusjonelle raseskillet. Og han beklaget videre manglende oppklaring av drap og tortur utført av sikkerhetsstyrkene.

I 2000 uttalte Botha at Mandela var en bedre leder enn de Klerk. Han gikk ut med støtte til president Thambo Mbeki, og han lekte med tanken på å melde overgang til Afrikas Nasjonalkongress (ANC), Mandelas parti.

– Mandela lyktes med å strekke ut hånda til de hvite uten bitterhet. De Klerk klarte ikke å rekke ut hånda til de svarte, sa han i et intervju.

– Hvite, særlig afrikanderne, må komme ned fra pidestallen. De skulle heller hjelpe å løfte fattige sørafrikanere fra andre folkegrupper. Afrikandere kan ikke blomstre når ting ikke går godt for andre sørafrikanere, uttalte Botha videre.

Han sammenliknet en gang Sør-Afrika med en sebra: Det spiller ikke rolle om du skyter på ei svart eller ei hvit stripe, hele dyret vil dø.

Seinere uttalte imidlertid «Pik» Botha seg kritisk om politikken til ANC. Nå er han død 86 år gammel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook
Share Button

Legg igjen en kommentar