Den nordiske modellen

Det militære kuppet mot Robert Mugabe kan like gjerne være et kupp for ham. I hvert fall kan det være et kupp for den 93 år gamle «evige presidentens» ettermæle. For det verste som kunne skjedd med hans ettermæle var at kona Grace skulle etterfølge ham som president.

Kuppmakerne sier at kuppet ikke er rettet mot Zimbabwes president, men at det snarere er gjennomført for å forsvare ham. Nå skal man ikke ta noens ord for god fisk under et militært kupp. Men det selvmotsigende i generalenes formuleringer kan forstås, fordi det de fleste i Zimbabwe forstår er at den militære interveneringen er rettet mot den 41 år yngre kona, som i det siste har fått mer og mer åpenbare ambisjoner om selv å bli president. Kuppmakerne ønsker å framstå som de som vil redde den syke og svake presidentens fra seg selv.

Og det kan trengs. For Robert Mugabe var egentlig er slags Nelson Mandela, mens han ennå var fengslet, og Mandela rakk å finne opp seg selv. Mugabe var helten i den siste runden av av-kolonialiseringen av Afrika. Han var motstandsmannen som sloss mot den siste hvite statsministeren i det tidligere Rhodesia, Ian Smith. Og han var mannen som også tok den relativt store hvite minoriteten inn i styre og stell etter maktovertakelsen i det nye staten med det ikke-kolonialistiske navnet Zimbabwe.

Mugabe var det svarte Afrikas håp, og ble særlig hyllet – og rikelig belønnet – av nordiske land. Mugabe og hans forrige kone ble regnet som personlige venner av den svenske statsministeren og sosialdemokratiske ideologen Olof Palme, og hans kone Lisbeth. Gro Harlem Brundtland holdt også døra mer enn villig åpen for Mugabe. Han var en afrikansk yndling, særlig for for de nordiske sosialdemokratiene. Mugabe var etter at han fikk makta i 1980 i Zimbabwe den fremste representanten for det man håpefullt kunne kalt «Den nordiske modellen» i Afrika.

Men Mugabe var trolig aldri den han ga seg ut for å være når han møtte europeiske ledere. Etter flere manipulerte valg var tida i 2000 inne for å bruke det ypperste av populistiske grep for å vinne valg, og beholde makta. Han vendte seg mot de hvite jordeierne, der han la til rette for at hans politiske kjernetropper, krigsveteranene, kunne overta de hvite landeiernes eiendommer, og plyndre og drepe mens de gjorde det.

På den ene siden var dette et endelig oppgjør med kolonialismen, slik det ble framstilt av Mugabe og hans militante tilhengere. På den andre siden var dette en katastrofe for økonomien i Zimbabwe, som mistet landeierne som tross alt hadde vært med på å skape store inntekter på eksport av landbruksprodukter.

Bunnen gikk ut av økonomien, inflasjonen gjorde pengene verdiløse, og Zimbabwes forfall var så totalt at det hadde vært vanskelig å forestille seg noe slikt etter den relativt fredelige og vellykkede maktovertakelsen i 1980. Dessuten ble landet et av Afrikas mest korrupte.

For Mugabe er det som nå står på spill om kuppet klarer å redde den siste rest av hans ære. Uansett så ser det ut til at Mugabes tid som verdens lengst-sittende leder, nå er over.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook
Share Button

Legg igjen en kommentar