Også lærere er bekymret for prestasjonspresset i skolen

To psykiatere som behandler barn og unge med fysiske og psykiske sykdommer spør om skolens arbeidsmåter kan gjøre barn syke. Det er særlig krav til egenvurdering som beskrives som skadelig. Både lærere og myndigheter må ta denne advarselen på alvor.


Steffen Handal Vis mer

Dette spørsmålet stilte psykiaterne Trond H. Diseth og Stein Førde i en kronikk i Dagbladet 8. september. De erfarer at et økende antall barn legges inn med sammensatte fysiske og psykiske plager. Forfatterne er særlig bekymret for at elever fra tidlig alder forventes å vurdere seg selv og egne prestasjoner etter oppsatte læringsmål. De forteller om metoder hvor elever setter smilefjes, nøytrale fjes eller sure fjes på egen innsats og kompetanse. Deres konklusjon er klar: Slike metoder forutsetter en modenhet som små barn ikke har.

Vi skal lytte når fagfolk roper et så alvorlig varsku. Også lærere er bekymret for prestasjonspresset i skolen. Men vi lærere ønsker læring, vi trenger mål for læringen, og vi ser ikke på læring og helse som motsatte størrelser. Men kan det likevel være slik at det finnes metodikk som påviselig øker læringsresultatene, men som også kan gå ut over helsen?

De metodene som Diseth og Førde skriver om, kan knyttes til vurdering for læring, myndighetenes satsing det siste tiåret. Et av prinsippene er at elevene skal vurdere seg selv og hverandre. Både nasjonal og internasjonal forskning peker på at slike arbeidsmåter fører til læring.

Men selv om metodene fremmer læring, kan de også ha uønskede konsekvenser. Den amerikanske utdanningsforskeren Yong Zhao peker på at utdanningsforskningen har kopiert medisinens søk etter evidens for ønsket virkning. Samtidig har forskerne lukket øynene for det som medisinen alltid har vært opptatt av, nemlig mulige uønskede virkninger. Zhao bemerker tørt at det ikke vil finnes undervisningsprogrammer som er merket på følgende måte: Dette programmet vil sannsynligvis føre til at eleven skårer bedre på lesetester, men det vil også kunne føre til at eleven hater lesing til evig tid.

Kan det som fører til økt læring for de fleste, føre til stress og sykdom hos noen? Dette spørsmålet kan vi lærere ikke la være å stille oss.

Det gjør vondt å lese psykiaternes kronikk, og den umiddelbare innskytelsen er å gå i forsvar. De sier jo selv at det ikke finnes forskning på effektene av denne type vurdering. En annen innvending er at det er vanskelig å vite om presset på unge kommer fra vennerelasjoner, familie eller skole.

Noen vil si at dette handler om at det er en «gap- og svelg-holdning» hos noen lærere, som fører til ukritisk bruk av ferdigprodusert vurderingsmateriale. Jeg vil hevde at forklaringen kan være mer strukturell. Skolen har en forskrift som forplikter lærerne i deres arbeid. Den slår fast at elever, lærlinger og lærekandidater aktivt skal delta i vurderingen ved å vurdere eget arbeid, vurdere egen faglige utvikling og vurdere egen kompetanse. Og forskriften gjelder for førsteklassinger, så vel som for voksne elever i videregående skole.

Vi som er lærere kan ikke skylde på byråkrater eller forskere, om vi driver med undervisning og vurdering som skader barn og unge. Det må vi selv ta ansvar for. Samtidig har myndighetene et ansvar for å legge til rette for god lærerpraksis.

Vi må ta problemene ved egenvurdering, som Diseth og Førde advarer mot, på alvor. Det er et gunstig tidspunkt for dette akkurat nå. Stortinget viser stor interesse for skolen og for læreres erfaringer, og de ønsker en gjennomgang av det nasjonale kvalitetssystemet. Vi har et utvalg som skal gjennomgå skolens lovverk og læreplanene er under revidering.

Utdanningsforbundet vil invitere utdanningsmyndighetene inn i et samarbeid for å skaffe mer kunnskap om skolens vurderingsformer, særlig dette som handler om egenvurdering. Så må vi også sørge for at slik kunnskap får betydning for lærernes praksis.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook
Share Button

Legg igjen en kommentar