Olympisk pris

Hvis du først er så dum at du har sagt at du er fra Norge, så ender enhver drosjetur i Russland på denne måten:

Sjåføren: Norge? Ja, Ole Einar Bjørndalen er en fantastisk idrettsutøver, en helt, hvor gammel er han, snart 50? Lurer på hva slags dop han bruker?

Jeg: Tror ikke han bruker noe. Han er jo aldri tatt for noe.

Sjåføren: Å, du tror du lurer oss. Hvordan kan man vinne uten dop? Ingen vinner uten dop. Dere ligger bare lenger framme enn oss når det gjelder forsking.

Så er den samtalen slutt, og vi er snart over på mer hverdagslige ting, som korrupte politikere, eller nye vitser om president Putin.

Men grunntonen, den russiske kammertonen, om idrett, doping og Russland, er altså gitt. Russland og russerne er ikke noe verre enn andre. Ole Einar Bjørndalen er en helt. Men han – særlig siden han har vunnet så mye – kan ikke være rein. Selv om han er aldri så sympatisk.

Idrett er viktig i Russland, viktigere enn i nesten noe annet land med unntak for Norge. Det må være derfor Putin i går sa at det ikke var aktuelt for Russland å trekke russiske utøvere fra lekene i Sør-Korea til tross for at IOC utestengte Russland som land fra OL tirsdag kveld. Utøvere som er reine, og som ikke hadde noe med OL i Sotsji å gjøre, kan dermed får konkurrere.

Det kom altså ikke noe hardt og direkte svar fra Putins Kreml, slik mange hadde ventet. Det kom et forsiktig, og ikke fordømmende svar, på den nasjonale ydmykelsen det tross alt er å bli kollektivt dømt for den statsorganiserte dopingen fra OL i Sotsji i 2014, som IOC legger til grunn for å utestenge Russland fra OL i Sør-Korea i februar.

For Russland er det stor-politikk å bli utestengt fra OL i Pyeongchang i februar. Putin har selv antydet at utestengelsen av russiske idrettsutøvere for doping handler om at USA og Vesten vil blande seg inn i det russiske presidentvalget i mars neste år. Hele doping-debatten handler i denne ideologiske fortellingen om et Vesten som lider av langt framskreden russofobi. Drosjesjåførens dialog er en variant av denne fortellingen.

Derfor er den uvanlige og tilbakeholdne reaksjonen på IOCs dom interessant. Vladimir Putins reaksjonsmønster er som regel å møte dårlige nyheter med kontante – og ofte konfronterende – svar. Det beste eksempelet er revolusjonen i Ukraina i februar 2014, der Putins umiddelbare svar var annektering av Krim, og støtte til pro-russiske opprørere i Øst-Ukraina.

Den russiske tilbakeholdenheten i denne omgang betyr at Russland ikke vil bruke sin oftest brukte historie – de som offer for vestlig russofobi – til å trekke alle russere fra OL i Pyeongchang. Det er i så fall gode nyheter. Fordi det betyr at Putin ikke vil bruke IOC-vedtaket til å spisse til den ideologiske kampen med Vesten ytterligere.

Men det kan også ligge en annen forklaring bak en eventuell russisk tilbakeholdenhet. Nemlig den at det er mye vanskeligere for Russland å gå i ideologisk krig mot den olympiske bevegelsen, enn det er å gå i ideologisk krig mot for eksempel NATO. Russland vil ikke kutte forbindelsen med IOC, selv om det er lett å mobilisere støtte for også det i folket.

Og la oss til slutt i dette grenselandet mellom sport og politikk slå fast at det er mye som tross alt er viktigere enn idrett, og lene oss til salige pave Johannes Paul ll. Selv om dette er som å banne i kjerke for oss i Dagbladet, siterer vi paven:

– Av alt som ikke er viktig, er fotball det viktigste.

Amen!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook
Share Button

Legg igjen en kommentar