På fornavn med alle

Thorvald Stoltenberg opplevde den lykke det er at et helt land var på fornavn med ham. Det er bare Harald som flere er på fornavn med i Norge. Men Harald har jo bare ett navn, så han kan man ikke sammenlikne med. Derfor var det bare en Thorvald – ja, vi er på fornavn – i norsk offentlighet. Men Thorvald var mer enn det. Store deler av verden var på fornavn med Thorvald. Han var diplomaten, fredsmekleren, utenriksministeren, og familiemannen. Alt dette – men likevel slett ikke alt – ble utspilt i det offentlige rom.

En mann som alle er på fornavn med, er også en mann som det er mange som husker historier om. Min historie er denne:

En avdød kollega skulle for snart 30 år siden gjøre et portrettintervju med Thorvald. Min kollega var en tidvis uforbederlig fyllik, og hadde fått en sjanse til på jobben. Han kommer til Thorvald på utenriksministerens kontor, sørgelig full. Det går ikke bedre enn at han sovner. Og hva gjør Thorvald? Jo, han tar journalistens blokk, leser spørsmålene som er sirlig skrevet ned, og skriver inn svarene i journalistblokka. Min kollega kom hjem med saken. Han var reddet. Av Thorvald. Mannen som «så» alle. Også en sørgelig fyllik.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du vet, jeg er jo ganske flink til å kjenne igjen mennesker. Og så hilser jeg på dem, da, og så husker jeg kanskje en liten historie som han eller hun har fortalt, sa Thorvald til meg en gang. Det var på et hotellrom i Beograd, tror jeg, da Thorvald var FNs fredsmekler på Balkan.

Sånn forklarte han den naturlige utstrålingen han hadde i forhold til andre mennesker, uten at han brukte sånne ord som «den naturlige utstrålingen». Han kunne skanne mennesker, litt som et moderne overvåkingskamera. Dette var den thorvaldske metode som i valgkamper gjorde han til en velgermagnet for Arbeiderpartiet.

Thorvald var borgersønnen fra Oslos vestkant som fant sitt politiske hjem i Arbeiderbevegelsen. Han var ingen egentlig ideolog, men en praktiker som var opptatt av å finne løsninger.

«Det er bedre at folk snakker sammen, enn at de ikke gjør det», var Thorvalds mantra som fredsmekler og utenriksminister. Utrettelig var hans anstrengelser for å få partene i den jugoslaviske borgerkrigen til å snakke sammen. Men det var for tidlig i hans periode som fredsmekler fra 1993 til 1996. Terskelen for å drepe var ennå for lav, slik den ofte er tidlig i en borgerkrigs-syklus.

En dialog som Thorvald derimot fikk til var Barents-samarbeidet. Han er Barents-samarbeidets far, og igjen var det det sterke ønsket om å få folk til å snakke sammen, som drev Thorvald.

Det alle trodde var umulig – en grense mot Russland i nord – der naboer kunne reise fritt for å besøke hverandre, fikk Thorvald til. Mot alle odds. For det er bedre at folk snakker sammen. Og Thorvald trodde, der andre tvilte.

Thorvald var utenriksminister i to perioder, begge med Gro Harlem Brundtland som statsminister. Og omtrent da han gikk ut av regjering gikk sønnen Jens inn. Resten er – som kjent – norsk politisk historie.

Det går ikke an å skrive en nekrolog om Thorvald Stoltenberg, uten å nevne hans kanskje viktigste kamp, å få dattera, Nini, som var narkoman, på beina. Thorvald har snakket om netter på leting etter dattera i nattmørke Oslo. Og hans personlige erfaring gjorde at han ble en pioner som til det siste jobbet for en liberalisering av narkotikapolitikken.

Det er som om en æra er over. En bauta for humanisme er borte. For det var bare Thorvald som var Thorvald.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook
Share Button

Legg igjen en kommentar