Polsk marsj

Mandag kveld tok president Andrzej Duda ansvar, og fordømte marsjen som hadde trukket ny-nazister og høyre-ekstreme fra store deler av Europa, til en høylydt markering av alt fra hvit overmenneske-tenking og antisemittisme, til muslim-hat. Men mange av dem som deltok i marsjen var polske nasjonalister som feiret Polens selvstendighet, og gjenfødelse som nasjon fra ruinene etter 1. – og 2. – verdenskrig. Og mange feiret den katolske kirkens selvfølgelige plass i polsk nasjonal bevissthet.


Polens president Andrzej Duda. Foto: NTB Scanpix. Vis mer

Men med slagord som «Rent blod, klar tanke», «Europa vil være hvitt, eller ubebodd» og «Et hvitt Europa av broderlige nasjoner», var marsjen åpenbart provoserende. Det var også egnet til å provosere at det regjerende Lov og rettferdighetspartiet valgte å se bort fra de mest ytterliggående nazi-uttrykkene. Et av slagordene var «Deus Vult» – Guds vilje – skrevet med gotisk skrift, et slagord som ble brukt av korsfarerne i sein middelalder, da de jaget muslimer og jøder ut fra Jerusalem og det hellige land.

I en uttalelse fra UD het det at de fordømte rasistiske og antisemittisk ytringer. Men de sa også at marsjen i hovedsak var «en storstilt feiring av polakker med forskjellige synspunkter, men forent av felles verdier som frihet og lojalitet til et uavhengig hjemland». Det var da Doda kom på banen, og sa at det i Polen ikke var noen plass for antisemittisme, og «syk nasjonalisme».

Igjen var Duda Polens fornuft i ei tid da regjeringspartiet Lov og rettferdighetspartiet legitimerer ytterliggående nasjonalisme, og som i sommer, ville legge domstolene under seg, et forslag som Duda la ned veto mot. Duda spiller en interessant rolle i polsk offentlighet, som presidenten som ble valgt med støtte fra Lov og rettferdighetspartiets partieier Jaroslaw Kaczynski. Men Duda trosser partieieren og står fram som en anstendighetens stemme i det kaos av konspirasjonsteorier og autoritær nasjonalisme som Kaczinski vil lede Polen inn i.


Partieier Jaroslaw Kaczynski. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Men dagen som ble feiret lørdag 11. november er ingen enkel dag i Polen. Dagen feires for å minnes at Polen gjenoppstod som nasjon i 1918, etter 1. verdenskrig da de russiske, østerrikske og osmanske imperiene raste sammen, og nasjonene fra Finland i nord, til Albania i sør, fikk sin nasjonale frihet. Polen var den største av disse nasjonene, og gjenoppstod som land, etter å ha vært strøket fra kartet i mer enn 120 år.

Polakkene feirer også at de på ny gjenoppstod som nasjon etter at Hitler og Stalin delte landet mellom seg, og igjen strøk Polen fra kartet i 1939, da 2. verdenskrig startet, og polakkenes land var blant krigens verste slagmarker. Det er derfor mye å feire i Polen, og god grunn til å feire det faktum at landet har overlevd mer på tross av enn på grunn av.

Polen er et av landene i Sentral-Europa der de politiske og sosiale konfliktene ble frosset av Stalins diktatur etter 2. verdenskrig. I Polen som i Ungarn og Romania ble fascismen fra mellomkrigstida knust, uten at det ble tatt et mentalt oppgjør med dette etter 2. verdenskrig. Stalinismen erstattet fascismen, og den polske – som den ungarske – nasjonalismen er derfor en ubehandlet politisk tilstand, som ikke har vært gjennom de erkjennelsesprosesser som Vest-Tyskland til en viss grad måtte gjennom etter 2. verdenskrig. Det ble ganske åpenbart da likt og ulikt av polske og europeiske nasjonalister demonstrerte i Warszawa i helga.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook
Share Button

Legg igjen en kommentar